Jeg gir deg aldri opp

 

Jeg gir deg aldri opp min lille verden

Mange gir opp langs veien men vi må aldri gi opp

Det virker så inderlig håpløst noen ganger men vi må aldri slippe taket

 

Du vakre verden vår

Med alle dine flotte landskaper

Med alle dine flotte vesener

Også mennesker

 

Men vi mennesker har vært så egoistiske mot deg

Vi har tatt dine skoger

Fylt dine hav med søppel

Forgiftet luften din

Laget et samfunn som ikke er snill mot deg

Et samfunn som ikke fortjener deg

Et samfunn som bryr seg mer om kropp og penger

Enn de ekte menneskene selv og ekte følelser

 

Det er så vanskelig noen ganger

For sannheten er at en kamp kan aldri vinnes helt

Huset vil alltid bli skittent igjen

Du vil alltid ha suget etter den røyken

Det vil alltid finnes kriminelle

Et forhold krever vedlikehold

Det vonde du opplevde vil følge deg hele livet

Når et mål er nådd må du nå neste

Det vil alltid være noe ondt

Når et problem er løst kommer det bare et nytt

Det er sannheten

 

Men vi må aldri slutte å kjempe

For du har også så mye fint verden

Barnelatter

Norske fjorder

Lyden av regn

Varmen av sola

Gamle mennesker som leier hender

Planter som holder oss i live

Sykepleier som trøster en som er syk

Uendelige smaker

Lidenskapelig kultur

Vakre fosser

Utrolige oppfinnelser

Mektige fjell

Mennesker som heier på hverandre

Mennesker med håp

Mennesker som kjemper

 

Jeg skal kjempe for deg verden

Til den dagen jeg dør

 

Og du? Uansett hvilken kamp du kjemper. Aldri gi opp.

 

 

Det beste fra Jodel denne uken

Jeg er veldig glad i Jodel og er en av de som bruker Jodel aktivt. Det byr på mye underholdning men også frustrasjon. Samtidig er det opplysende og man får med seg mye nyheter faktisk. En ting som er veldig digg med Jodel er at man tør å dele litt mer av seg selv siden man er anonym. Noen ganger kan det være veldig fint når noen har opplevd noe like flaut som deg for eksempel, som man kan le sammen av.

Jodel er også veldig facinerende. Av en eller annen grunn syns enkelte at det er tryggere å spørre Jodel om medisinske problemer enn legen. Blir også veldig oppgitt over de som irriterer seg over skrivefeil og heller kommenterer det enn å svare på Jodelen. Det er faktisk ikke så ille med en skriveleif her og der folkens så lenge det ikke er noe formelt. Så lenge budskapet kommer frem er det helt greit å blingse litt.

Men uansett. Her har jeg samlet frem det beste i uken som gikk i mitt område:

 

 

Fant du noe gøy på Jodel denne uken?

Komfort over kloden

 

Hvordan kan vi gjøre verden bedre når vi har det så komfortabelt?

Vi burde kildesortere men det er så mye enklere å bare kaste den rømmeboksen i restavfall uten å skylle den. Dessuten tar det så mye ekstra plass med alle de forskjellige dunkene til ulikt avfall.

Vi burde være minimalistiske. Unngå grådighet og materialisme. Men det er så mye enklere å bare være som alle andre.

Vi burde bry oss om de som ikke har det så godt. Men det er enklere å gå gjennom verden med skylapper.

Vi burde ikke bry oss om tilbud og salg. Men når noe vi virkelig har lyst på er på salg er det vanskelig å la være. Når vi går forbi noe veldig billig tenker vi at den var kjekk og den var jo billig. Men trenger vi den? Vil det gjøre oss lykkeligere?

Vi burde spise mindre kjøtt, men det er så sabla godt.

Vi burde unngå palmeolje, men hvis det vi vil ha ikke finnes uten så velger vi det allikevel.

Vi burde redusere matsvinn, men rester frister ikke alltid så mye. Det kunne gått med litt planleggingen men det er for mye styr. Vi vil helst bare spise det vi har lyst på alltid.

Vi burde ikke støtte kleskjeder som vi leser har forferdelige arbeidsforhold og dårlig lønn til sine ansatte. Men det er så billig og fint.

Vi burde kjøre mindre bil, men det er så mye bedre å bare sette seg i den bilen. Slippe forsinkede busser og trange sitteplasser.

Vi burde. Men vi har det så komfortabelt.

 

 

Burde jeg føle meg mindre feminin?

 

Jeg tok en titt på de øverste bloggene som ligger på topplisten på blogg.no og jeg var innom Instagram. Da lurte jeg litt for meg selv om jeg egentlig ikke er så feminin. Skal vi tro de jentene som står foran og er mest synlige i sosiale medier så er jeg kanskje ikke det.

 

Mange av disse unge kvinnene er på min alder. Noen yngre, noe eldre. Men hvis disse unge damene representerer hva det er å være ung kvinne i dag og det å være en feminin kvinne, da har jeg falt av i dansen et eller annet sted.

Jeg ser ikke meg selv i noen av dem. Jeg kjenner meg ikke igjen i noen av verdiene deres. Det er så vidt vi har noen felles interesser. Vi har egentlig ikke særlig mye til felles annet enn at vi er født med vagina.

Hvorfor ikke? Jeg tatoverer ikke på meg sminke. Jeg setter ikke inn noe i leppene eller ting i kroppen generelt som ikke var der fra før. Jeg styler meg ikke opp ut til fingerspissene hver eneste dag. Jeg kan ikke huske å ha prøvd fake vipper en eneste gang.

Jeg bruker nesten aldri noe annet enn mascara når jeg skal sminke meg. Når jeg skal «ordne» håret havner det ofte bare i en slags ball bak på hodet. Noen ganger vet jeg ikke hva det blir en gang, men jeg får det i hvert fall bort fra øynene.

Jeg har ingen behov for å dokumentere hele tiden at jeg har vært på trening, hvordan jeg ser ut før jeg går ut eller at jeg spiser trendy mat. Instagrammen min holder seg ikke i en fargetone. Jeg føler meg dum når jeg tar selfies og sender de stort sett bare til veldig nære mennesker i livet mitt.

Så er jeg kvinne i det hele tatt? Er jeg en ung og feminin kvinne? Skal vi tro emballasjen på hva vårt mediebilde mener er en ung kvinne i dag, så er nok ikke jeg en av dem. Kanskje det er litt som en McDonalds-reklame. Ser flott og fint ut på reklama. Men egentlig er gjennomsnittet av unge kvinner mer som en klissen og sammentrykt cheeseburger. Men det er helt greit. Jeg er fornøyd med å være en enkel cheeseburger. Det er realiteten, er det ikke?

 

Er jeg en ung og feminin kvinne i det hele tatt eller har jeg bare gitt opp?

 

Blogger, influencer eller bare en helt vanlig person

Foto: Thomas Øines.

 

Jeg har viker men jeg bryr meg ikke. Det er jo bare sånn det er.

 

Jeg har stor nese men jeg bryr meg ikke. Den har jeg arvet av familien.

 

Jeg har små pupper men jeg bryr meg ikke. De er aldri i veien.

 

Jeg har strekkmerker og arr men jeg bryr meg ikke. De forteller en historie.

 

Jeg har store ankler men jeg bryr meg ikke. Jeg har beina godt planta på jorda.

 

Jeg har til tider litt ekstra fett på kroppen men jeg bryr meg ikke. Som livet går vekten litt opp og litt ned.

 

Jeg har hip dips men jeg bryr meg ikke. Det varmer mer om vinteren.

 

Jeg har smale lepper men jeg bryr meg ikke. Jeg kan kysse med dem.

 

Jeg er ikke perfekt, og det er helt greit.

 

 

Gleden og sorgen i et vinmonopol

Som oftest når jeg er på vinmonopolet ser jeg mennesker som deg og meg. Mennesker som har råd til å unne seg en flaske vin i ny og ne. Mennesker som har noe å feire, som ser etter en vertinnegave eller en oppmerksomhet til noen. Eller bare har helt enkelt lyst på noe godt.

Men noen ganger ser jeg også de som ikke er som deg og meg. De som har det ekstra vanskelig. Mer vanskelig enn hvordan vi i noen perioder har det. De er ikke så pene i klærne, men har på seg det eneste de har eller hva de selv anser som pent. De lukter mer og de ser mer ustelte ut. De er der samtidig som deg når det åpner. Du er der fordi du vil ha ærendet ditt unnagjort. De er der fordi de har tenkt hardt på den flaska allerede i tre timer.

Et sted vi ser på som noe ekstra, gledefylt og prikken over i-en, er en nødvendighet og trøst for andre. Et kall. En barriere mellom familiemedlemmer. Et hinder for suksess i livet. En evigvarende konflikt.

For litt siden så jeg en på bussen som drakk en rosa shot som om det var vann. Jeg kjente igjen flasken fordi jeg så noen få den i bursdagsgave en gang i fjor. Akkurat den samme flasken men med så ulike historier. Den ene havnet i et bursdagsparty mens den andre havnet i fanget på en mindre heldig på bussen. Den samme flasken men med to veldig ulike bruksområder.

Jeg har undret meg hvordan det er å jobbe på vinmonopolet. Hvordan de i det ene øyeblikket veileder en kunde til en god vin som passer til en rekeaften, og i det andre øyeblikket selger en spritflaske til en som skal sitte alene i en mørk leilighet.

Så mange gleder og så mange sorger i de samme flaskene.

Livet er nå!

 

Det begynte på telttur. Vi hadde gått langt og lenge for å finne et fint sted å slå leir. Etter at roen satt seg hørte vi flere helikoptre. De fløy aldri av gårde og vi begynte å lure på hvorfor disse helikoptrene flydde rundt i nærheten av skogen så lenge. Med litt dårlig nett leste vi til slutt nyheten om en drukningsulykke ved nabovannet. En forferdelig tragedie. Det er spesielt å være så nærme.

Noen dager senere etter å ha kommet hjem, dør en stor skihelt i nok en tragisk ulykke. Nok et forferdelig tap. Dagen etter det igjen ser vi på nyhetene at en ung jente har blitt funnet død og politiet kaller det mistenkelig. En eldre dame er også funnet død. I tillegg til dette er en tidligere statssekretær som betydde mye for Norge under 22. juli også gått bort.

Så mye død. Så mange tragedier. Dessverre er det ikke bare dødsfallene disse hendelsene har til felles. Det er også at livet endte så brått og ble så fort forandret for de nærmeste. En påminnelse om at livet kan ende når som helst uten forvarsel. Uten å si farvel, uten en siste klem eller noen siste ord.

Det er en påminnelse om at vi må leve her og nå. Alltid klemme våre nærmeste farvel. Aldri slutte å si at vi er glad i dem, at vi elsker dem og setter pris på dem. Ikke la drømmene vente på seg. Lev ut drømmene. Ikke lag unnskyldninger. Reis, opplev, smak og føl. Gjør noe som gjør deg glad hver eneste dag. Gjør noe som gjør andre glad hver eneste dag. Lev hver dag. Nyt hver dag. Livet er i dag.

Inspirert av Line Elvsåshagen

 

I går så vi første episode av Planet Plast med Line Elvsåshagen på NRK nett-tv. I denne episoden fikk vi blant annet se all plastikken som kommer inn langs strandkantene, at når noen kaster tampongen i do kan det ende ut i havet og selv om strandkantene flommer over av plastikk så ligger mesteparten under vann.

Dette gjorde oss såpass gira at vi gikk rett ned på Clas Ohlson og kjøpte plastikkhansker og avfallsposer. Så gikk vi bortover Tyska og Hollenderen som er et sjarmerende område ved vannet i Halden, og begynte å plukke og det var nok å ta av! Vi samlet en stor pose før mørket tok oss igjen, og vi kunne ha holdt på lenge om vi skulle ha plukket med oss alt. Men nå er det i det minste en pose mindre søppel der.

 

 

 

 

Dette er en aktivitet som egentlig er veldig moro. Ikke minst sosialt og gøy og se hva man finner for noe rart. Etterpå føler man seg ti ganger bedre når man har gjort noe hyggelig for naturen og dyra som lever i den.

Like før vi så oss ferdig møtte vi også på en turgåer som ble så glad og takknemlig. «Dette trengte jeg!» Og dette gjorde dagen vår! Å høre at vi gjør noe skikkelig bra og at det er flere av oss som tenker på naturen og havet. Du vet jo at du gjør noe riktig ved å plukke søppel, men at en fremmed roser deg og viser at vedkommende er en del av det fellesskapet som også bidrar til mindre plast, det er topp!

 

 

 

Jeg forstår bare ikke hvordan det kan bli så mye plastikk og annet søppel overalt. Vi er da lært opp til bedre! Helt siden jeg var liten har vi vært opplyste om hvor skadelig det er for naturen og dyra. Lært opp til å legge søppel i lomma så lenge, plukke det opp og ta det med hjem. Kykelikokos lærte oss om kildesortering. Jeg husker en som var på barneskolen vår og lærte oss om å spare strøm ved å slå av lys i rom vi ikke oppholdte oss i og å ikke dusje for lenge. Så hvorfor har vi ikke lært? Hvorfor har vi ikke tatt med oss denne kunnskapen? Hvorfor er vi så late? Vi vet da bedre!

Dette er ikke siste gang vi hjelper naturen. Neste gang vi turer ut blir det ikke uten hansker og pose. Spesielt langs en strandkant har jeg ikke lyst til å gå forbi plastikk igjen uten å ta det med meg.

Sammen kan vi hjelpe naturen. Pose for pose. #plastfrinatur

Redd for å bli gammel?

 

Når jeg ser rundt meg i dag så ser jeg mennesker som er livredde for å bli gamle. Det er ikke så stas å nærme seg et stort rundt tall selv. Men hvorfor er vi så redde for å eldes? Er det da ikke et privilegium å bli gammel egentlig?

Pappa har alltid sagt at å bli født i Norge er som å vinne i lotto. Jeg skjønte ikke hvor sant det var før jeg ble eldre. Jeg kan til tider føle meg både fattig og uheldig, men sannheten er at jeg er kjempeheldig. Vi vant i livets lotteri når vi ble født mellom fjorder og fjell. For mens en fem år gammel jente passer på sin tre år gamle bror alene hele dagen i Afrika, er en fem år gammel norsk pike ute og leker trygt. Mens en mor jobber på fabrikk i Asia så fingrene blir blodige, sitter en annen norsk mor på kafe i mammapermisjon. Mens en mann velger å jakte ulovlig for livets opphold i Sør-Amerika, velger en mann i Norge hvilken ny bil han skal kjøpe.

I mange andre land blir ikke mennesker gamle. Ikke i det hele tatt. Noen dør av sykdommer fordi de ikke har råd til vaksiner. Noen dør fordi de har jobbet så hardt at de har utslitt kroppen sin. Noen dør fordi de faktisk aldri opplevde følelsen av å være mett.

Det finnes mange triste tragedier i Norge også, men ikke på langt nært så ille som i mange andre steder i verden. Vi er heldige, vi kan bli gamle. Vi kan ha et langt liv. Vi har mulighet til å oppleve både fritid, å være mett, å slukke tørsten, å være uthvilt, medisiner, lykke og gleden av barnebarn.

Jeg leste for en stund siden om en kvinne som var syk og ikke kom til å bli så gammel. Men i ung alder fikk hun grå hår og hun likte det ikke. Men mannen var glad for det. De grå hårene var med på å bidra til at han fortsatt fikk oppleve å bli gammel sammen med henne, til tross for skjebnen hennes. Tegnene på at man blir gammel blir sett på som negativt. Men egentlig burde de bli sett på som positivt! For har du en ny rynke i panna? Gratulerer! Du blir eldre!

Å bli gammel er et privilegium. Så hvorfor er det så farlig med det grå håret? Den slappe magen? Den dype rynka? Den sigende huden?

Du er heldig, du kan bli gammel!