Fuck deg kreft

Illustrasjon: Thomas Øines.

 

Du rammer oss alle. Enten direkte eller pårørende. Venner og bekjente. Familie og kjære. Våre aller nærmeste og vår aller fjerneste. Eldre og små barn. Voksne og ungdommer. Kjæledyr og skapninger. Du tar hva som helst. Din sult er endeløs. Du får aldri nok.

 

Du sier aldri i fra at du kommer. Du bare dukker opp uten innbydelse og gjemmer deg i skyggene. Inntil vi en dag oppdager deg enten på grunn av symptomer eller ved en ren tilfeldighet. Brått står du der med det lure smilet ditt. Du har tatt over en del av oss. Noen ganger en ganske stor del. En viktig del vi ikke kan leve uten.

 

Vi hadde ikke regnet med deg. Vi forventet deg ikke. Du tar oss alltid på sengen. Vi er aldri forberedt på deg. Vi ser ikke for oss livet med deg. Vi vil helst ikke tenke på det, helst ikke ha deg i tankene. Du er en stor frykt som faller ned i hodene våre når vi blir paranoide. Du er et banneord og en forbannelse.

 

Noen ganger vinner vi over deg, andre ganger vinner du over oss. Noen ganger må vi kjempe hardt og lenge. Gjentatte ganger. Noen ganger kjenner vi brisen av frihet i ansiktet. Andre ganger kjenner vi at du tar over kroppen vår. Familien vår. Vennene våre. Vårt siste åndedrag.

 

Vi har noen våpen mot deg, men det er ikke alltid de er nok. Noen ganger er du for sterk. Men noen ganger er vi sterkere. Vårt viktigste våpen er håp. Det liker du ikke. Du blir sint og du ler av oss. Men vi mister aldri håpet. Håpet om at du en dag er borte. Håpet om at vi kan leve med deg, uten deg. Håpet om at du ikke kan ta fra oss troen på et godt liv. Vi lever bare en gang, og retten til å nyte det til det fulle skal du aldri ta fra oss. Enten vi får et kort eller langt liv skal vi alltid banke deg, sammen. Vi er sammen mot deg. Og du, du er alene.

 

Så fuck deg kreft. Fuck cancer.