Livets valg

Er man for ung til å velge når man er 19 år? Du får vitnemålet i hånda, du har søkt på mange spennende skoler. Man venter spent gjennom sommeren. Man får vite hva man kom inn på. Og så kommer det. Den vemmelige følelsen. Har man valgt riktig? Skal jeg takke ja til skoleplass? Kan jeg flytte til en ny by? Får jeg jobb når jeg er ferdig? Kan jeg bo alene?

Kjenner man seg selv når man er 19 år og ferdig? Jeg gjorde ikke det. Jeg tenkte at jeg måtte ha et friår og takket nei til skoleplass i Trondheim. Det var vel lurt for jeg hadde nok ikke møtte min fantastiske samboer, hvis jeg hadde dratt. Men jeg lurer fortsatt noen ganger på hvordan livet ville vært hvis jeg dro.

Hadde jeg funnet noen i Trondheim? Hadde jeg klart å fullføre skolen? Skole som jeg ikke hadde tålmodighet til egentlig. Hadde jeg blitt filmviter? Hadde jeg funnet jobb? Hadde jeg hatt de samme vennene? Hadde livet vært bedre?

Jeg har alltid misunnet de som hadde en klar plan. Mens jeg vemodig pakket vekk russebuksa, hadde de tegnet en plan for de ti neste årene. Det så fint ut å vite akkurat hva man ville og gå målrettet mot det målet. De visste hvor de skulle. Hvem vei de skulle ta. Hva de måtte gjøre for å komme dit. Jeg derimot vet fortsatt ikke helt hva jeg vil. Jeg må innrømme at jeg blir litt misunnelig. Nå som det har gått noen år, ser jeg at de har begynt og oppnådd drømmene sine. Mens jeg drømmer fortsatt.

Jeg har oppnådd ting jeg og. Men uten fullført utdanning og fast jobb føler jeg meg som en taper i forhold til resten av gjengen. Jeg har brukt flere år nå på å prøve og skjønne hva jeg vil. Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva slags type menneske ønsker jeg å være?

Og det er ikke alltid like lett. Det er så mye som påvirker oss. Blogger, reklame, tv, filmer, aviser, familien, vennene, kollegaene, kommentarfelter og mennesker generelt som vi ser rundt oss. Man mener først en ting rett fra hjertet. Men så ser man noe og syns brått at det var mye kulere. Det er så mye å bli påvirket av. Og vi som bor i et godt land har så mange muligheter og valg at det rett og slett blir et problem. Et luksusproblem. Da er det ikke lett og vite om du skal ta til venstre eller høyre.

Når jeg ser tilbake skulle jeg ønske at jeg turte og ta flere sjanser. Man lever bare en gang. Man er bare ung en gang. Føler noen ganger at jeg ligger langt etter alle andre. Men jeg kommer fram til mål til slutt jeg og. Det har jeg bestemt meg for. Til høsten skal jeg ta opp gamle studier og bli ferdig. Jeg vet det kan bli tungt og kjedelig. Men da er jeg i hvert fall på vei et sted. Til et mål. Så får jeg blogge, jobbe og stå på fram til det.

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg